Snøspurven er den nordligst hekkende spurvefuglen i verden. Den har en sirkumpolar utbredelse som strekker seg sør til Skottland og Island, og arten er en vanlig hekkefugl i passende habitat i Skandinavia, på Grønland, Svalbard, arktiske deler av Russland og i de nordlige delene av Nord-Amerika. Fire underarter er beskrevet. Svalbardpopulasjonen tilhører underarten P. n. nivalis.

Snøspurven er den eneste spurvefuglen som er vanlig på Svalbard. Arten hekker over det meste av øygruppen, bortsett fra områdene lengst øst. Snøspurven er en trekkfugl som overvintrer i tempererte områder. Gjenfunn av fugler ringmerket på Svalbard har vist at snøspurver herfra kan trekke i en sørøstlig retning gjennom Nordvest-Russland og mot de russiske stepper nord for det Kaspiske hav og Kasakhstan. Snøspurver fra Svalbard har om våren blitt gjenfunnet rundt Kvitsjøen og Kaninhalvøya i Russland. Det er ikke kjent om snøspurven trekker direkte fra Kvitsjøen til Svalbard, eller om den trekker via Nord-Norge. De fleste snøspurvene forlater Svalbard i august–september. Hannene ankommer fra overvintringsområdene tidlig om våren, noen allerede i slutten av mars eller begynnelsen av april, men majoriteten ankommer i løpet av april. Hunnene trekker nordover mot hekkeområdene noe senere enn hannene.

I hekkesesongen opptrer fuglene parvis på steinete tundra, i fjellsider, ved sjøfuglkolonier og rundt bosettinger. Arten forekommer i kystnære områder så vel som i innlandsområder og på nunataker. Utenfor hekkesesongen opptrer snøspurvene i flokker på strandenger og andre åpne områder. Dette er en hardfør art som ankommer Svalbard mens tundraen ennå er dekket av snø, og temperaturen er under frysepunktet. Snøspurven kan beskytte seg mot ekstreme værforhold ved å grave seg ned i snøen på samme måte som skogsfugl og ryper. Fjellrever, måker og joer tar egg og unger, mens jaktfalken kan ta ungfugler og voksne fugler under trekket. Snøspurvene er hovedsakelig frøetere, men de tar også insekter, spesielt i ungeperioden.

Hannene etablerer territorier så snart de ankommer hekkeområdene om våren, og de tar til å synge fra strategiske sitteplasser for å tiltrekke seg hunner. Reiret plasseres vanligvis i en sprekk eller et hulrom i fjellet, mellom steiner i en ur eller i en bygning, vanligvis godt skjult. Snøspurvene tar også gjerne i bruk utplasserte reirkasser. Hunnene bygger reiret som er skålformet og godt isolert med en rekke ulike typer “bygningsmateriale”, primært fjær og hår. Eggleggingen finner vanligvis sted i begynnelsen av juni, men noen par kan ha to kull i løpet av en sommer. Vanlig kullstørrelse er fem til seks egg. Eggene er gråhvite med rødbrune flekker. Hunnene ruger eggene i 12–14 døgn, og ungene forlater reiret etter 12–14 dager, ofte før de er fullt flygedyktige.

Snøspurven har en vid utbredelse på Svalbard. Hekkebestandens størrelse er ikke kjent, men den har blitt estimert til å ligge et sted mellom 1000 og 10 000 par. Som mange andre spurvefugler viser også snøspurven svingninger i bestandsstørrelsen, men noen trend i bestandsutviklingen er ikke kjent.